Kampen for likeverdig behandling

På 1970- og 1980-tallet var det stort sett ett håndballag som herjet i Nord-Norge. Den store drømmen var å kvalifisere seg til toppserien. Det skulle nesten gå dette tiåret!

Kampen mot sør

Men så tok håndballen fart i nord. Det dukket opp klubber og haller på rekke og rad. Utendørs håndball på grusbaner ble til innendørs hallidrett. Det begynte å komme mer seriespill inspirert av systemene sørpå. I 1970 deltok BHK i sitt første sluttspill i Alta.

– Vi gikk helt til topps. Det samme gjorde vi i sluttspillet i Bodø året etter, mens vi i 1972 røyk ut mot Lakselv. Det året hadde vi mistet en del spillere til studier og jobb utenbys. Året etter mistet vi enda flere og måtte bygge et nytt lag, ikke så ulikt det BHK opplevde for noen år siden, forteller Steinar. Selv om Bodø håndballklubb vant sluttspillet i 1970 og 1971, var det helt uaktuelt for lag fra Nord-Norge å kvalifisere seg til sluttspill sørpå, slik det var i de andre regionene. Den samme kampen kjempet de nordnorske lagene innen fotball. Men så åpnet plutselig Norges fotballforbund for at Bodø/Glimt og Mjølner skulle få spille i toppserien i fotball. Da skimtet man en mulighet for at det kunne bli en realitet også innenfor håndballen.

– Fra 1973 og utover ble dette hyppig diskutert på håndballtinget, uten at det skulle bli en lett kamp, konstaterer Steinar Bendixsen, som nå også var blitt spillende trener.  

Lange reiser og dyre flypriser

Men håndballen i nord ble forbedret. Fra 1975 ble hele Nord-Norge ei avdeling, hvor de 12 beste lagene spilte sammen i serien. Er det en ting Steinar minnes spesielt godt fra den tiden, så er det dyreflybilletter og lange reiser. For hele seks av lagene var fra Finnmark, fire fra Troms og kun Bodø og Narvik fra Nordland. Og om du synes flybillettene er kostbare i dag, blir det som småpenger å regne mot 70-og 80-tallet.

– Jeg husker ikke prisene så godt, men på 80-tallet fikk jeg tak i en miniprisbillett til Oslo til 2500 kroner en vei. Da synes jeg at jeg hadde gjort et kjempekupp, sier Steinar og ler.

– Hvordan klarte dere å finansiere seriespill på den tiden?

– På den tiden hadde vi jo ikke en gang reklame på draktene, så det var ikke lett å få inn penger. Det ble mye dugnader og overnatting på harde klasseromsgulv. Men om det var dyrt å reise på den tiden, fikk de valuta for pengene på parketten. Etter at det ble lagt om til seriespill, ble BHK seriemester i Nord-Norge seks år på rad. De var nesten uslåelig. Og gulroten for innsatsen på banen og på håndballtinget, kom i 1977. Beskjeden var klar. Det beste laget i Nord-Norge skulle få spille mot de beste lagene fra de to 2. divisjons-avdelingene i sør. Så i 1978 spilte BHK sluttspill i Larvik mot Kragerø og Grorud. Dersom BHK vant puljen skulle de få spille allnorsk 1. divisjon. Tapte de, bar det rett opp til Nord-Norge igjen.  

– Vi var to mål fra å klare 1. divisjon det året. Det var utrolig bittert og vi mistet mange gode spillere etter den sesongen. Men det til tross, vi vant serien suverent også året etter i nord, minnes Steinar. Men da laget på nytt skulle måle muskler mot de to beste 2. divisjonslagene i sør, gikk de på en kjempesmell. Og det gjentok seg helt til håndballforbundet i 1983 tok grep.

Gullalder

De så at de nordnorske lagene slet med nivået. Så i stedet for å kvalifisere seg til 1. divisjon, skulle de beste lagene få mulighet til å kvalifisere seg for allnorsk 2. divisjon. I 1985 klarte Bodø håndballklubb som det første laget fra nord, å kvalifisere seg for allnorsk 2. divisjon.

– Det ble et tøft år og vi rykket rett ned i nordnorsken igjen, men rykket opp igjen året etter – og da klarte vi å stabilisere oss. Vi ble faktisk nummer fire i 86-87-sesongen og ble liggende i toppen resten av 80-tallet. Det var ei fin tid med mye moro håndball, minnes Steinar. 1980-tallet ble et rikholdig tiår for klubben. De gjorde det bra i serien. Kjell Tore Jakobsen var på den tiden både målvakt og fysioterapeut på laget. Steinar beskriver han som et rivjern med å holde orden på økonomien.

– Det var en fin tid for håndballen. Vi hadde god råd, kjøpte spillere og levde det gode håndball-livet.   

– Hva er det beste minnet du har fra 1970- og 1980-tallet?

– Opprykket til allnorsk 2. divisjon – uten tvil. Det var en kamp vi hadde kjempet i så lang tid. Og plutselig fikk vi være en del av resten av landet. Det var stort.

– Så må jeg trekke frem tiden som trener og de kampene vi hadde for likebehandling av lagene i nord og sør. På 1980-tallet var jeg trener for et ungdomslag i BHK i aldersgruppen 13 til 17 år, og hadde blant annet Øystein Kolsrud på laget, som jeg mente var et stort talent. Jeg tok kontakt med forbundets ungdomsavdeling for å få han med på en samling. Jeg fikk til svar at de sendte ikke folk til Nord-Norge for å se på spillere. Men det var bare å brette opp ermene og ikke gi seg.

– Selv om jeg ikke fikk Øystein inn på ungdomssamling, var det andre som etter hvert fikk passere nåløyet. Eivind Nygaard ble den første og vi fikk faktisk fire spillere til fra samme pulje på landslagssamling med Børge Lund, Erik Hugaas Ofstad, Amund Jensen og Ørjan Gerhardsen. Det var en viktig seier for oss.

Klar til jubileumskamp

At klubben nå er 70 år, er for Steinar litt uvirkelig. Han minnes 50-årsjubileet som om det var i går og nå gleder han seg stort til å overvære jubileumskampen i Bodø spektrum mot Sandefjord lørdag 25. november.

– Det blir spennende! Sandefjord og Bodø håndballklubb har lang tradisjon om å være blant de beste. Da vi rykket opp første gangen var Sandefjord Norges beste lag med Gunnar Pettersen som trener. Det kommer til å bli en kjempekamp! Jeg gleder meg.