– Vi ville jo bare ha det gøy med håndballen – se hva det har blitt til i dag!
Det sier en entusiastisk Rose Dahlskjær (87) mens hun blar i gamle avisutklipp. For 70 år siden var hun med og startet Bodø håndballklubb. Dette er historien om den spede start og det som skulle bli en livslang lidenskap i gult og blått.
Og det var lidenskapen for håndballen som startet det hele. Etter krigen var det ifølge Rose Dahlskjær tre klubben i Bodø som hadde et håndballtilbud – B&OI, IK Grand og Bodø/Glimt. Det var lite organisert håndball på den tiden. – Vi spilte for å ha det moro sammen, minnes Rose Dahlskjær som den gang var i Bodø/Glimt. Men så la B&OI ned laget sitt, og igjen hadde byen to lag som spilte mot hverandre. Bodø/Glimt og Grand. – Vi som var på damelaget hadde kun håndballen, mens på herrelaget spilte guttene håndball ved siden av fotballen, minnes Dahlskjær. En av de som drev begge idrettene i ung alder, var Glimt-legenden Harald Berg som var målvakt for BHK på slutten av 50-tallet.
Stiftet hjemme i stua
Etter hvert fant spillerne på de to bylagene ut at det var meningsløst å ha to lag som bare spilte mot hverandre. På denne tiden begynte det å danne seg serier i Nord-Norge og ønske om å kunne ha det gøy også mot andre lag begynte å spre seg i det lille håndballmiljøet. Spesielt på guttesiden begynte det å danne seg et ønske om en egen klubb for de som heller ville spille håndball enn fotball. En gjeng entusiaster trommet sammen og bestemte seg for å danne et bylag. 9. november 1953 møttes de hjemme i stua til Per Hernes – den kvelden ble Bodø håndballklubb stiftet. I starten var det lite som vitnet om forholdene slik vi kjenner klubben i dag. Treningene foregikk utendørs, på grusbanen der Nordlandshallen ligger i dag. Det var ingen faste treningstider. En trener på sidelinjen var ikke noe Rose kan erindre de hadde så lenge hun spilte aktivt. Det fantes heller ikke noe bestemt håndballsesong. – Nei, det var det været som avgjorde. Sesongen startet om våren når den siste snø og is var smeltet og varte til første snøfallet om høsten, sier Rose og ler.
Lite organisert
Eter hvert ble Bodø håndballklubb med i serie. Både for damer og herrer. De reiste blant annet til Valnesfjord, Glomfjord og Svolvær for å spille kamper. Ja, historien forteller også at herrelaget en gang tok turen til Mo i Rana, sittende bak på et lasteplan. – Reiserutene var langt fra så komfortable som i dag. Jeg kan erindre mange reiser med de gamle hurtigrutene liggende båtsyk på dekk, sier Rose. Når de skulle spiller kamper var det heller ikke mye som var organisert. Rose kan huske hvordan de gikk rundt og banket på dørene for å få nok spillere med på kamp. – Hvilken posisjon hadde du på banen? Rose bryter ut i latter. – Det var ikke noe som het verken ving, back midtback eller strek på den tiden. Det eneste vi hadde var en målvakt og seks utespillere. Jeg blir faktisk så imponert når jeg ser hvordan spillet har utviklet seg i dag med fart, intensitet og innøvde triks. Håndballen er ikke til å kjenne igjen fra den tiden vi holdt på. – Så det var ingen flyvere å se på grusbanen i Bodø? Rose ler igjen. – Nei, på ingen måte. Men det kunne være brutalt til tider. Jeg husker vi hadde en spiller på Svolvær som var beryktet for sin råskap. I en kamp slo hun meg rett ned slik at jeg fikk brudd i kinnbeinet og gikk med blåveis i flere måneder. Jeg kan ikke huske at vi hadde dommere på banen som reagerte på slikt spill. I dag hadde hun sikkert fått blått kort.
Fra aktiv spiller til dugnadsyter
Tre år etter at Bodø håndballklubb var stiftet, fikk Rose sitt første barn. Deretter gikk det slag i slag med til sammen fire på rappen. Selv om hun mellom de første svangerskapene fortsatt spilte håndball, ble det til slutt for hektisk. Rose la håndballen på hylla. Men ikke engasjementet for klubben hun hadde vært med og stiftet. Hun var i mange år helt sentral i høstturneringen fra 1970, har sittet i styret i en årrekke, bidratt på kjøkken og i sekretariat, arrangert bingo og andre inntektsbringende aktiviteter – ja egentlig alt som knyttes til drift av en frivillig idrettsklubb. Når vi spør Rose om hva som har vært det aller beste med BHK-reisen, må hun få nevne to. – Jeg var i mange år reiseleder for våre aldersbestemte klasser fra 1970-tallet og det var en helt fantastisk tid jeg ikke ville vært foruten. Jeg ble kjent med så mye flotte ungdommer og alle de fine håndballopplevelsene vi hadde sammen. Hun minnes knallharde klasseromsgulv på skoler rundt i Nordland, dårlig og for lite søvn, altfor tidlig søndag morgen i hallen, lange dager og dugnadsvakter med den største glede. På det mer profesjonelle nivået trekker hun frem de to cupfinalene BHK spilte i 2015 og 2017. – Jeg var i Oslo på begge finalene og det er det største jeg har opplevd i håndballsammenheng. Det er så fantastisk å se hvilken utvikling vi har hatt fra vi startet med lek og moro til vi var i cupfinale. For en reise det har vært!
Krevende økonomiske tider
Men selv om Rose minnes alle årene som aktiv bidragsyter i BHK med glede, var det slett ikke bare fryd. Hun husker krevende økonomiske tider. Da ble bingoen en redning opptil flere ganger. For på 70-tallet var det ikke uvanlig at idrettslagene arrangerte bingo for å spe på inntektene. I dag er krevende økonomi er et stadig tilbakevendende tema innen idretten og bingoen byttet ut med toalettpapiret i mange av byens klubber. I 2013 ble Rose Dahlskjær tildelt æresmedlemskap i BHK for lang og tro tjeneste. Hvor mange dugnadstimer hun har nedlagt i klubben, tør hun ikke tenke på. – Vi snakker flere tusen timer, men det har vært morsomme timer som jeg aldri ville vært foruten. Og jeg er ikke alene. Vi er mange i klubben som har gitt mye av vår tid som dugnadsytere opp igjennom årene. Men ingen nevnt og ingen glemt, sier Rose og ser stort frem til å overvære jubileumskampen mot Sandefjord i Bodøhallen 25. november – sammen med gode BHK-venner gjennom 70 år. – Tenk at jeg skulle få oppleve det – 70 år etter at vi stiftet klubben. Det er stort å tenke på og noe jeg gleder meg veldig til!